Norsk politi sender etterforskere gjennom 18 systemer for å løse én sak
Norsk politi skal gjennom sin største digitalisering noensinne. Elleve år, hundrevis av konsulenter og et kriminalitetsbilde som allerede har løpt fra teknologien. Catherine Janson i Politiets IT-enhet fortalte alt om dette på TEK Norges forum for offentlige anskaffelser.
18 systemer for å forstå én sak
En etterforsker i norsk politi som vil danne seg et helhetlig bilde av en sak, må i dag navigere gjennom 18 ulike løsninger. Ikke parallelt, men i serie, inn og ut, system for system.
Og kriminalitetsbildet venter ikke på at politiet skal bli digitalt. Dessuten krever digital kriminalitet krever lav innsats og gir enorme utbytter. Organisert kriminalitet opererer på tvers av landegrenser. Sikkerhetssituasjonen er mer uforutsigbar enn på tiår.
Mot dette stiller norsk politi med en sikkerhetsmodell basert på gammeldags perimetersikring og en infrastruktur som gjør det nærmest umulig å utnytte markedet effektivt.
Moderniseringsprogram over 11 år
Grunnen til at vi har endt opp her er kortsiktig styring og stadige skifter i politisk oppmerksomhet. Hvert nytt politisk initiativ har lagt til et nytt system, en ny løsning, et nytt lag, uten at noen har tatt helhetsansvaret.
Resultatet er et spindelvev av systemer der ingenting snakker sammen.
Moderniseringsprogrammet som nå planlegges, skal strekke seg over elleve år, med første trinn fra 2027 til 2031. Kontraktsstrategien skiller mellom det politiet må eie selv, altså systemene som understøtter døgnkontinuerlig kjerneoperasjon, og det som kan kjøpes i markedet.
Vurderingen av hva som skal bygges, kjøpes eller settes ut gjøres løpende for hvert delmål. Allerede i mai skal politiet spesifisere de første behovene.
Programmet vil på det meste sysselsette rundt 600 mennesker. Over halvparten vil komme fra konsulentmarkedet.
– Dette er et signal IT-bransjen bør merke seg, sier Christopher Hoff.
Våt drøm om en nasjonal sky
Politiet har fått føringer om å bruke statens graderte plattformer og en fremtidig nasjonal sky. Men enn så lenge er dette, i Jansens egne ord, kun en våt drøm om en nasjonal sky. Ingen kan svare på hva den nasjonale skyen skal inneholde, eller når den faktisk kommer.
I mellomtiden gjør hver offentlig virksomhet sine egne risikovurderinger av amerikanske skytjenester. Janson etterlyste en felles nasjonal holdning:
– Kan vi slippe å sitte med dette, alle sammen, samtidig? Kan vi ha én holdning til dette i offentlig sektor? Det er samfunnsøkonomisk lønssomt og smart.
Hun har rett.
Når politiet, helsevesenet, forsvarssektoren og kommunene hver for seg skal vurdere de samme spørsmålene om dataplassering, jurisdiksjon og leverandøravhengighet, er det bortkastet tid og kompetanse. Men en felles holdning forutsetter at noen tar politisk eierskap til spørsmålet.
De som vil fornye, må bevise alt. De som står stille, slipper unna
Janson kunne fortelle at i offentlig sektor møter endringsvilje en bevisbyrde som status quo aldri pålegges.
Den som vil modernisere, må gjennom utredninger, kvalitetssikringer og dokumentasjonskrav.
Den som fortsetter som før, trenger ikke begrunne noe som helst.
Det er en hemsko som bremser digitaliseringstempo i hele offentlig sektor.